Så er det helt klart for alle oss korpsnerder og NM-entusiaster: jobben med å velge pliktnummer til elitedivisjonen er vanskelig! Eller er det? Jeg har noen tanker om dette.
Høstens store sak ble musikksjef Geir Ulseths forsøk på å endre NM-fredagens tradisjonelle innhold. Da verket som var bestilt til NM 2013 ikke ble ferdigstilt, tok han noen grep, grep som viste seg å møte motstand i medlemskorpsene som skal delta i denne delen av konkurransen. Siste rykte forteller at korpsene nå, etter å ha hatt møte med toppene i NMF, er forelagt et tredje alternativ, og at stormen mot musikksjefen har løyet til stiv kuling, men ikke verre enn at man da kan seile videre.
Videre på hva?, tenker jeg. Om ryktet er riktig, og NMFsjefen har valgt et verk av Philip Sparke, er det faktisk noe jeg kunne tenke meg å opponere mot. Ulseth kjenner noen av oss fotsoldater godt etterhvert, bl.a. meg, og han vet at jeg ikke synes noe om et slikt valg og trenger overhode ikke ta hensyn til det. Det viktigste er at korpsene er fornøyd, tross alt. Jeg vil likevel fortelle hvorfor jeg synes det er et feilvalg.
For det første: det hadde ikke vært vanskelig i det hele tatt å erstatte et norsk verk som ble forsinket med et annet norsk som alt er komponert og fremført et fåtall ganger i mindre sammenhenger. Listen over alternative verk er lang. Og det interessante er at listen også inneholder verk som NMF har bestilt! Og den inneholder verk som medlemskorpsene har bestilt. Det var altså nok å velge i!
Jeg, og flere med meg, har oppfattet musikksjefen dithen at fredagen kunne være et friskt pust også i forhold til repertoarvalg. Med verk som Klang(!), Graffiti og Goldberg 2012, for å nevne noen, har nettopp NM blitt et interessant vindu mot verden. Mange internasjonalt profilerte dirigenter må sette seg grundig inn i norske verk, internasjonal korpspresse må skrive om norsk musikk, og kanskje fører det til økt interesse for norske komponister. En helt ideell situasjon for alle parter, der også forlag kan få komme inn å gjøre viktig lanseringsarbeid. Kultur er også kultivering av ideer. Da tillater vi oss å satse på nye stemmer, høre nye historier, høre nye klanglige konstellasjoner og ikke på forhånd vite hva som kommer til å skje i løpet av verket, men bli tatt med i mer ukjente forløp. Stimulerende, rett og slett, både for musikanter, dirigenter og publikum. Det er en rolle NMF kan fronte på en høytidshelg som NM!
NMF bør være seg bevisst et norsk musikkliv og derigjennom gründe nye forbindelser mellom de profesjonelt skapende og de utøvende amatører. Å velge et standardverk fra en utenlandsk kjendiskomponist er sløsing med gode muligheter til å bringe norsk musikk inn på en større scene, og gi brass band høyere status i det øvrige kulturliv, der vi virkelig sliter med å få innpass.
Jeg kritiserte et tidligere år valg av bestillingsverkkomponist, fordi han ikke var norsk, altså en forspilt mulighet for norsk musikk i en norsk finale (skulle da bare mangle!), og nå gjør jeg det igjen: jeg mener Sparke´s er et feilvalg i en norsk konkurranse - og det til tross for at han er en kløpper til å skrive funksjonell og konkurranseriktig musikk. Nei, det er ikke proteksjonisme jeg taler for, jeg tar til orde for en politikk som kan imøtegå korps´ ufortjente status som den rene amatørisme.
Hvorfor i alle dager valgte du ikke et norsk verk, Ulseth, et valg som kunne vist at det ligger aktiv musikkpolitikk bak de valg musikksjefen tar i forhold til pliktnummer? Jeg skulle tatt med en bunke verk av mine kollegaer på dagen om jeg ble bedt om det. Så kunne vi satt oss sammen og lest igjennom, og kanskje invitert den komponisten med det mest aktuelle verk inn på et lite edit-møte! Jeg har konkrete henvendelser fra norske komponister som mer enn gjerne vil ha gjennomgått verket sitt med tanke på å treffe mediet enda bedre. Det er den muligheten som ligger der, og når du skulle finne et tredje alternativ, så lå løsningen rett foran nesen din, kanskje til og med på NMFkontoret, i og med at flere av verkene jeg tenker på er bestilt av NMF v/musikksjef!
