- ein musikalsk refleksjon over maleri av Thor Erdahl
Tidleg i 2006 vart eg kontakta av ein engasjert Rune Alver. Han har i mange år arbeidd med å sameine bilete og musikk. I talrike konsertproduksjonar dei siste tjue åra har han framført store verk frå klaverlitteraturen og funne kunst som har blitt vist på lysbilete parallellt med framføringa og på den måten skapt ei interessant og til tider sterk virkning i møte mellom dei to kunstformane.
Lofotbrev for solo piano er en refleksjon over begrepet lofotbrev. Fiskerne som reiste til Lofoten om vinteren for å fiske skrei, rodde og seilte i åpne båter. Det tok dager for mange av dem å komme seg til fiskeværet de skulle ha som base til Lofotfisket var over. Så skrev de hjem – det vi kaller lofotbrev. Disse brevene representerer forventning, lengsel og uro, både for brevskriver og mottaker. De var livstegn! Kanskje måtte mange få hjelp til å føre pennen? Antydninger, få ord, enkle ord, rom for tolkninger, ulike forestillinger og indre bilder...alt dette rommer lofotbrevet. Brevskriving var en ekstrem langsom kommunikasjonsform på den tiden, der fiskerkoner langt sør (og nord) langs kysten i ukesvis satt og ventet på nytt fra sine kjære. Uro og angst fulgte med ventetiden. Dette er veldig godt skildret i Johan Bojers roman Den Siste Viking.
Bildene til Thor Erdahl har jeg på en måte vokst opp med. Vi er begge Kabelvågværinger. Jeg har latt meg fascinere av hans farger og geometriske konstruksjoner, der fjell, horisont og symboler flettes inn i et eventyrlig billedspråk. Det er en langsomhet i bildene hans, store scenarier og fortellinger som går sakte, slik jeg ser det. Musikk kan også romme disse elementene: geometri i form av motiviske speilinger, langsomhet i tempo og oppbygning, fargespill og spill med forventninger.
Lofotbrev er tredje verk i en syklus av klaververk som omhandler møtet mellom bilde og musikk, komponert for Rune Alver.
