MIC
Litania er opprinnelig et gresk ord som betyr bønn eller rop om hjelp. Jeg har valgt en utgave av ordet som er italiensk, og som jeg likte klangen av.
Litani beskriver korte bønner med svar (fra meninghet).
Jeg kan umiddelbart tenke meg mange måter å uttrykke ordet i musikk, men har valgt en klanglig tilnærming, en slags stillstand eller tilstand, nesten som en meditasjon.
Rent teknisk er verket temmelig åpent, i den forstand at jeg ikke detaljstyrer de musikalske elementene, men heller antyder hvordan jeg kan tenke meg at verket fremføres. En slik "utydelig" notasjon gir både meg å utøverne frihet.
For min del frigjøres tanker. Der jeg kunne ha notert ned motiv eller musikalske gester, har jeg redusert notasjonen til et minimum, som om jeg bare overførte egne skisser over tonehøyder og harmonier direkte til musikerne uten å filtrere det gjennom taktarter og melodibygging. Ved at musikerne må skape med, utfordres grensen for interpretasjon: hvor slutter komponisten og hvor starter fortolkningen?
For musikerne er ikke et åpent partitur nødvendigvis en forenkling, snarere tvert om. De må ta valg, finne løsninger innad i instrumentgruppene og i forhold til en totalregi som skal fungere praktisk og musikalsk.
Den enkelte må bidra med motiv og gester som forholder seg til en helthet, i dette tilfelle til "Litania". Det stiller større krav til forståelse av musikkens karakter og den totale regien enn om alt var ferdig satt opp.
De få faste og melodiaktige elementene som forekommer ferdig komponert vil fremstå som samlende. Der alle er på leting etter å finne det riktige bidraget som medskaper i verket, vil de dype koralaktige motivene virke både viktige og samlende. De representerer noe arkaisk, noe vi mennesker til stadighet vender tilbake til, på den ene eller andre måten. Noen ganger gjennom bønn.
